Mamma og Herman

Dette innlegget har gått som en farsott blant Facebook-vennene mine denne morgenen. Det er skrevet i fjor, men for alle foreldre vil det være tidløst. Det skal mye til for å røre meg, litt mindre etter at jeg ble mamma, men fortsatt griner jeg ytterst sjeldent av ting jeg leser og aldri av film. Men her trillet krokodilletårene ned på tastaturet så jeg var redd jeg måtte hente hårføneren og tørke den for å unngå kortslutning.

Dette er en sterk tekst. Svært godt skildret. Og mest av alt: Oi, som den rører.  Akkurat, akkurat sånn føles det når guttungen plasker i vanndammen, stolthet i hjertet der far sender MMS til mor mens hun er borte og forteller at 2-åringen er konge i pytten. Og akkurat slik sier alle voksne rundt ham når han driver med ulike små sprell ("skal du bli kokk når du blir stor, du som er så glad i å hjelpe til på kjøkkenet)" og hvor mange ganger har man ikke vært helt sikre på at dette barnet kommer til å bli noe stort, bare han bruker den enorme viljen sin riktig. Det er nesten merkelig at et annet menneske kan føle det akkurat slik som jeg for en annen unge enn min, tenker man. Man tror mennesker er forskjellige, også er man egentlig så himla like at det nesten er skremmende.

Hun beskriver alle ting nøyaktig slik det er. Med unntak av det siste avsnittet. Måtte ingen av oss noen gang komme til det siste avsnittet.

Les hele her.